Livet er som kaffe

Espresso er livet. Det er bittert, men oppmuntrer. Den første sløyfen kan virke smakløs, men etter å ha drukket en kopp, vil du alltid ha en ekstra. Og en oftere har ikke nok tid.

Cappuccino er kjærlighet. Først er det terte, så søt og enkelt, men faktisk - det er det samme livet. Men øyeblikkene når søtt og tart - det beste. Forresten, du kan alltid bare spise skum og ikke drikke, men det kommer ikke til noen. Tilsynelatende er saken fortsatt i kombinasjon.

Latte er drømmer, espresso, fortynnet med melk av håp, og skum, husk, ja? Det samme skummet som skjer i cappuccino. Men det er ingen kanel, det er ikke så stinginess som lar deg føle øyeblikket.

Det er også mokka - kaffe med varm sjokolade. Mokka er melankoli. Tykk og viskøs. Men selv i mocha er det melk. Og sødme, en som du ikke finner i en espresso, for eksempel. Du føler deg ikke med det samme, og hver gang du ikke forstår hvorfor du bestilte det. Først da husker du, i det øyeblikket når det blir søtt.

Irsk, irsk kaffe er lidenskap. Et sted der, på selve bunnen, brennende alkohol. Du kan blande, så er det nesten ikke følt om kaffen er tilberedt riktig, selvfølgelig. Men han er fortsatt der, og uunngåelig er du full. Forresten, ja, verre, dårlig espresso kan bare være en dårlig luft.

Og ristretto. Ristretto er død. Dette er når hele livet - en slurk. Drikk, be om en konto og gå. Vanligvis så.

- Og kjærlighet? Sann kjærlighet?

- Sann kjærlighet er kaffe du lagkerhjemme om morgenen. Ferskvann, helst for hånd. Med kanel, muskat og kardemomme. Kaffe, ved siden av hvilken du må stå, for ikke å løpe bort, ellers vil smaken bli håpløst ødelagt. Du må sørge for at han går opp tre ganger, så hell en skje med kaldt vann inn i strålen, vent et par minutter for tykkelsen å bosette seg. Kaffe, som du hælder inn i en gammel favorittkopp og drikker, føler hver slurk hver dag. Nyt hver slurk.

Max Fry, "The Coffee Book"